Ny RISE-rapport bekrefter retningen for datadrevet brannforebygging – og løsninger som allerede er i bruk

DSB har fått utarbeidet rapporten Brannsikkerhet i samfunnet – Hva kan kunstig intelligens, digitalisering og ny teknologi bidra med? av RISE (Research Institutes of Sweden).

Rapporten gir et grundig bilde av hvor norsk brannforebygging står i dag, hvilke teknologier som allerede er i bruk, og hvilke barrierer som fortsatt gjør innføringen av nye løsninger krevende.

For oss var det særlig tre funn som skilte seg ut.

1. Pipesensoren har gått fra idé til konkret verktøy

Rapporten trekker frem pipesensorer som et eksempel på sensorteknologi som allerede tas i bruk i forebyggende arbeid.

Det er interessant fordi diskusjonen om ny teknologi ofte stopper ved spørsmålet om løsningen er moden nok eller tilstrekkelig utprøvd. Rapporten beskriver derimot sensorteknologi som en del av det teknologiske skiftet som allerede er i gang i brannvesenet.

For brannvesen som vurderer slike løsninger, gir rapporten et faglig referansepunkt. Dette er ikke lenger bare et enkeltstående pilotprosjekt eller en idé på tegnebrettet. Teknologien omtales som et konkret eksempel på hvordan digitale verktøy kan bidra i forebyggende arbeid.

2. Risikobasert feiing krever faktiske data

Et av rapportens viktigste budskap handler om hvordan fremtidens forebyggende arbeid bør baseres på mer dynamiske risikovurderinger.

Tradisjonelt har feiing og tilsyn i stor grad vært styrt av faste intervaller kombinert med faglig skjønn. Rapporten peker på at ny teknologi gjør det mulig å supplere denne vurderingen med løpende observasjoner og dokumenterte risikofaktorer.

Erfaring og lokalkunnskap vil fortsatt være avgjørende. En dyktig brannforebygger vet mye, og ser forhold som ingen sensor kan fange opp. Men skjønn alene gir begrenset dokumentasjon, og det gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å styre en hel portefølje av boliger over tid. Forskriften (§17 og §22) krever risikovurdering og dokumentasjon på anleggsnivå, og det er vanskelig å innfri uten data som faktisk sier noe om hva som skjer mellom besøkene.

Det betyr ikke at teknologi skal erstatte den menneskelige vurderingen. Tvert imot. Rapporten peker på hvordan data kan gi et bedre grunnlag for faglige vurderinger, samtidig som beslutningene blir enklere å dokumentere og følge opp over tid.

3. Teknologien finnes. Det er struktur og forankring som mangler.

Et annet viktig funn er at teknologien i seg selv ikke nødvendigvis er den største utfordringen.

Rapporten beskriver hvordan innovasjon i mange tilfeller drives frem av enkeltpersoner med teknologiinteresse, mens organisatorisk forankring og nasjonale rammer kommer i andre rekke. Resultatet er at gode løsninger ofte blir lokale initiativer som ikke spres videre til resten av sektoren.

RISE peker derfor på behovet for sterkere samarbeid, bedre erfaringsdeling og arenaer der brannvesen kan lære av hverandre.

Dette samsvarer med det mange opplever i praksis. Viljen til å utvikle forebyggende arbeid er stor, men det er ofte krevende å finne tid, ressurser og faglig støtte til å gjennomføre endringer alene. Derfor anbefaler rapporten blant annet sterkere samarbeidsarenaer, mer systematisk kunnskapsdeling og tiltak som gjør det enklere for mindre brannvesen å ta i bruk ny teknologi.

Rapporten inneholder også et konkret kostnadseksempel

I vedlegg A presenteres et eksempel på hvordan bruk av pipesensorer kan påvirke økonomien i et brannvesen.

Eksemplet tar utgangspunkt i en kommune med 10 000 piper. Dersom andelen piper som feies reduseres fra 25 prosent til 10 prosent som følge av bedre risikobasert prioritering, viser regnestykket en brutto årlig besparelse på rundt 3,5 millioner kroner. Etter fratrekk for årlige sensorkostnader på 1,2 millioner kroner tilsvarer dette en netto besparelse på om lag 2,3 millioner kroner per år.

RISE presiserer samtidig at beregningen bygger på tall oversendt fra produsenten, og anbefaler at hvert brannvesen gjennomfører egne kost- og nytteanalyser før investeringer vurderes.

Likevel er det interessant at rapporten inkluderer et slikt eksempel. Det viser at diskusjonen om sensorteknologi ikke bare handler om dokumentasjon og risikovurdering, men også om ressursbruk og økonomisk bærekraft.

Hva betyr dette for brannvesen som vurderer nye verktøy?

Rapporten gir ikke alle svarene, men den bidrar til å styrke det faglige grunnlaget for diskusjonen om datadrevet brannforebygging.

Tre konklusjoner peker seg særlig ut:

• Teknologien er moden nok til å vurderes seriøst.

• Kravene til risikovurdering og dokumentasjon finnes allerede.

• Rapporten viser til eksempler der gevinstpotensialet kan være betydelig nok til å finansiere investeringen over tid.

For brannvesen som vurderer hvordan forebyggende arbeid kan utvikles videre, er dette derfor relevant lesning.

Vi anbefaler særlig kapitlene om forebyggende arbeid, risikomodeller og barrierer for innføring av ny teknologi.

De gir et godt bilde av hvor sektoren står i dag – og hvor utviklingen ser ut til å gå de kommende årene.

Du finner hele rapporten her:

dsb.no — Brannsikkerhet og ny teknologi (2026)